Fra tårer på ferga til å jobbe på NAV. Ukrainske Liudmyla Shyrkova overlevde evakuering, separasjon fra familie, venner og hunden sin, og usikkerheten om et nytt liv. Men hun klarte å tilpasse seg og få jobb innen et felt der hun trives.
Tekst: Valentyna Maksymovych
Da fullskala krig begynte, evakuerte Liudmyla Shyrkova fra Ukraina sammen med søsteren, nevøen og hunden. I mars 2022 hadde de ingen klar plan, ingen anelse om hva deres endelige reisemål ville være. Sammen drar de ut i det ukjente.
For ikke lenge siden drakk Liudmyla kaffe i leiligheten sin i Kyiv, og nå sto hun midt i Norge og prøvde å finne ut hvordan hun skulle leve videre. Uten venner, uten kunnskap om språket, i fortvilelse og med tvil om fremtiden.
Denne historien handler om tilfeldighetenes kraft og motet til å starte fra bunnen av. Denne historien handler om evnen til å se muligheter og se lyset – i mennesker, møter og egen motstandskraft. Denne historien er et eksempel på hvordan du kan bygge et nytt liv.
Paradis funnet
Norge hilste henne med naturens skjønnhet. Til å begynne med virket alt som et eventyr – fantastiske landskap, vennlige mennesker. Men bak denne følelsen var det skjult frykt og usikkerhet.
Separasjon fra hunden var en smertefull prøvelse.
– På et tidspunkt ble jeg fortalt at Bles måtte gis til et spesielt dyresenter. Jeg forsto at dette var en midlertidig skilsmisse, men det virket som om det var for alltid. Så etter Råde dro vi til mottaket, og hunden dro i den andre retningen, nesten 900 kilometer unna meg, minnes Liudmyla Shyrkova.
Hun reiste mot Ålesund, som kalles den vakreste byen i Norge. Men på dette tidspunktet var hun ikke i humør for skjønnhet.
– Jeg så at fjellene ikke tok slutt, men ble større. Så seilte vi på fergen, og jeg så landet trekke seg tilbake. Så befant vi oss på en øy. Jeg gråt ustanselig. Men en dag, da jeg så ut av vinduet, skjønte jeg at vi var i paradis. Det var et billedskjønt sted, beskriver hun.
Bles
Liudmyla levde med lengselen etter å møte sin elskede Shih Tzu. Alle dokumentene var allerede klare. Men plutselig endret alt seg.
– Norske regler for dyr er endret. Jeg skrev appeller overalt hvor jeg kunne: «Hjelp til å gjenforenes med hunden». Slik møtte jeg frivillige Monica fra Sande. Hun hadde 11 hunder. Hun ble min støtte i et vanskelig øyeblikk. Da hunden min ble syk, fant Monica en organisasjon som betalte for operasjonen. Hun er en person med et stort hjerte. Jeg innså at det var vanskelig å dra og hente hunden selv. Så jeg bestemte meg for å vente med å møte henne, sier Liudmyla.
Dette skjedde til slutt i Holmestrand, hvor familien ble tildelt bosted. To måneder med separasjon, bekymringer og venting er endelig over. Øyeblikket for møtet var som en scene fra en film.
– En mann ringte meg og sa: «Vi har ankommet.» Jeg løp ut, hjertet mitt banket. Da bildøren åpnet seg, hoppet Bles i armene mine og begynte å slikke meg. Han har ikke glemt meg, smiler kvinnen.
Hun husker at det første hun gjorde var å mate og vaske kjæledyret sitt.
– Bles har gått ned i vekt. Han fikk ikke klippet håret slik jeg pleier, men han var glad og viktigst av alt, nær meg. Vi hadde vært adskilt for første gang, sier hun.
Tilfeldig ikke-tilfeldighet
Slik gikk hennes første måneder i Norge. Livet ble gradvis mer oversiktlig, og virket til og med litt turistaktig.
Etter fullført voksenopplæring i Sande i august 2023, var det tid for praksis. Offisielt var det en språkpraksis. Men i virkeligheten er dette ofte det første skrittet for å få jobben gjort.
– Man lærer ikke bare å snakke norsk. Du jobber, fordyper deg i arbeidsmiljøet, tilpasser deg. Dette er av stor betydning, bemerker Liudmyla.
Valget av arbeidssted var en tilfeldighet som avgjorde hennes fremtidige vei.
– Jeg har aldri tenkt på å jobbe på et sykehjem. Men en dag sa venninna mi ganske enkelt: «Hvorfor prøver du det ikke?». Jeg avviste først denne ideen. Men den setningen ble værende i hodet mitt. Til slutt bestemte jeg meg for å prøve det, husker hun.
Slik havnet hun på Sande bo- og behandlingssenter. Et sted som var hennes første skritt inn i et nytt arbeidsmiljø.
– Den første dagen var en test. Jeg tenkte: hvis jeg går inn dit og kommer ut i live, ville det vært en seier. Og slik ble det. Jeg gikk ut derfra og følte at det hadde vokst vinger bak meg. Det ble en suksess, smiler den ukrainske kvinnen.
Liudmyla Shyrkova observerte prosessene og prøvde å forstå arbeidssystemet. Etter hvert begynte hun å bli betrodd flere oppgaver.
– Først gikk jeg bare rundt med kollegene mine og så på hvordan alt var ordnet. Teknikken som måtte brukes virket komplisert i starten. Men sakte ble det litt lettere. Så begynte jeg å jobbe med mennesker på egenhånd, deler hun.
En av beboerne på sykehjemmet, som hun kaller «en venn», var spesielt minneverdig.
– Han lærte meg å spille sjakk. Jeg kunne ikke forstå spillereglene gjennom mobilapper, men han bare satte seg ned og forklarte, sier hun fornøyd.
Hun begynte å føle seg som en del av laget. Kolleger spilte en viktig rolle.
– Dette er et miljø hvor det stadig dukker opp nye mennesker. Men totalt sett fikk jeg støtte. Det var de som bare klemte meg og hjalp meg til å føle meg mer selvsikker. Og det var de som lærte bort yrkesknepene, og viste meg hver eneste detalj, sier hun.
Dette ga resultater.
– Jeg innså at jeg liker det. Jeg følte meg i mitt rette element. Ja, lønn er viktig. Men oppdraget du utfører er ikke mindre viktig. Det er vanskelig for meg å jobbe bare for penger hvis det ikke er et indre kall, sier Liudmyla.
Hun forteller at hun alltid følte at hennes kall var å hjelpe mennesker. Derfor valgte hun et sosialt yrke.
– Jeg ble uteksaminert fra universitetet med to hovedfag: sosialpedagog og lærer i sosialpedagogikk. Jeg elsker begge deler. Karrieren min startet i barnehagen. Deretter jobbet jeg med ulike sosiale prosjekter. Den sosiale sfæren i Ukraina har dessverre ikke nok økonomi til å være en sterk støtte for folk. Samtidig er det støtte, det fungerer bare annerledes, presiserer hun.
Sjokk og glede
Våren 2024 fikk Liudmyla Shyrkova et uventet jobbtilbud hos NAV.
– Jeg tvilte på det. Men NAV-veilederen min ga råd: «Bare søk, i det minste for intervjuopplevelsen», husker hun.
Kvinnen sendte hennes CV uten stort håp, men i løpet av noen uker fikk hun en invitasjon til intervju.
– Da jeg møtte NAV-avdelingslederen til et intervju, så jeg øynene hennes – grenseløse og blå som himmelen. De var fulle av vennlighet. På slutten av intervjuet klemte jeg henne til og med, sier Liudmyla.
Etter flere ukers venting mottok kvinnen et brev som bekreftet at hun var ansatt som veileder. Hun opplevde en blanding av sjokk og glede, og kunne ikke tro at det hadde skjedd.
– Jeg var veldig glad. Tanken var å sikre effektiv kommunikasjon mellom ukrainske flyktninger og NAV. Det handlet om jobbsøk, støtte i tilpasningen og hjelp med praktiske spørsmål, forteller hun.
Det var en jobb som krevde konstant samhandling med mennesker og fleksibilitet. Liudmyla forteller at også her ble støtten fra kolleger uvurderlig, spesielt de første månedene da alt var nytt.
– Kollegaene mine var mentorer for meg. Alle var klare til å hjelpe, forklare, vise og gi råd, minnes hun.
Ikke merkbar, men enorm
Når du er inne i systemet, begynner du å forstå dets mekanismer og detaljer som kan forbli usynlige fra utsiden. For Liudmyla Shyrkova var en av de største oppdagelsene effektiviteten av arbeidsflyter i NAV.
– Dette systemet er utformet slik at hver person kan stole på et visst nivå av assistanse. Jeg ble overrasket over at systemet fungerte problemfritt, som et urverk, sier hun.
Hennes visjon om sosialhjelp har også endret seg. Før virket det for henne som om hjelpen bare var kom, men nå så hun prosessene bak.
– Da jeg mottok disse tjenestene og ikke visste hvordan alt fungerte fra innsiden, følte jeg meg trygg: Jeg hadde et sted å bo, jeg hadde penger til mat. Men å være inne i systemet så jeg hvor mye som må gjøres for å gi denne støtten, deler Liudmyla.
Hun var også imponert over hvordan NAV går dypt inn i skjebnen til hver person som trenger hjelp.
– Det viste seg at dette er en enorm organisasjon med mange mennesker, og hver av dem tar seg av ulike kategorier av befolkningen. De tenker virkelig på menneskelige behov her. De ønsker å gi alle en sjanse til å lykkes, konstaterer hun.
Verdifull opplevelse
Opprinnelig hadde Liudmyla Shyrkova en kontrakt på seks måneder, deretter ble den forlenget med ytterligere tre måneder. I slutten av februar ble arbeidet hennes i NAV avsluttet. Hun understreker at denne perioden var uvurderlig for henne.
– Jeg tror alltid at alt er til det beste. En kontrakt er en kontrakt, og denne erfaringen er uvurderlig. Dette er ikke bare å jobbe med dokumenter, det er å jobbe med mennesker, med deres behov, erfaringer og håp. Jeg har utviklet meg og trivdes i et felt jeg elsker. Ni måneder er som et svangerskap. I løpet av denne tiden ble noe nytt født inni meg, slik oppsummerer Liudmyla Shyrkova sine ni måneder med arbeid.
Hun innrømmer at det var følelsesladet å ta farvel med NAV, men hun dro derfra med lett hjerte og verdifull bagasje.
– Jeg kom inn i organisasjonen, og nå går jeg ut av den med folk i hjertet. Alle de vil bli med meg – deres karakterer, temperamenter og særtrekk. Hver og en har noe eget, unikt. Og det er nettopp dette jeg vil huske, sier hun.
Nå er Liudmyla på jakt etter ny jobb igjen, og hun er bestemt.
– Jeg går mine egne veier og søker jobb i sosialsektoren. Jeg sender aktivt ut CV og ser spesielt etter jobber som matcher mine faglige interesser, sier hun.
Liudmyla Shyrkova, som alle ukrainere i Norge, går gjennom stadier med å revurdere sine evner. Men det mest verdifulle hun sitter igjen med, er takknemlighet til landet som ga henne sjansen til å vokse og utvikle seg.
– På NAV var det ikke bare en jobb, det var en mulighet. Og jeg er takknemlig overfor Gud og dette landet for sjansen. I løpet av denne tiden ble troen min sterkere. Tro på Gud og på deg selv. Jeg tror at hovedsaken er å kunne se glasset ikke som halvtomt, men som halvfullt. Livet har tross alt alltid forskjellige perspektiver. Spørsmålet er bare hvilken vinkel du velger, smiler Liudmyla.
