Separasjon fra familien, tilpasningsutfordringer og familieverdier. Dette var drivkraften bak den ukrainske familien Bairamov. Etter halvannet år i Norge tok de en vanskelig beslutning om å forlate landet og flytte til Tyskland.
Tekst og foto: Valentyna Maksymovych
I leiligheten til Nakhid (30) og Anash (22) Bairamov gjør de de siste forberedelsene til flyttingen. Koffertene står på gulvet, og de pakker ned klær, bøker, barneleker og suvenirer. Alt må få plass, for dette er deres siste dag i Norge, som har vært hjemmet deres i over halvannet år.
– Vi forlater dette landet og reiser til familien vår. Denne avgjørelsen er diktert av våre verdier: å være sammen, forklarer Nakhid.
Familien bestemte seg for å flytte til Tyskland, der Nakhids foreldre og bror nå bor. Å være atskilt fra sine nærmeste var den vanskeligste utfordringen for dem i Norge. Til tross for at landet ga dem husly og nye muligheter, var ønsket om å være sammen sterkere.
– Vi innså at vi ikke lenger kunne bo langt unna hverandre. Familien har alltid vært viktig for oss, legger Anash til.
Familien er takknemlig for at Norge ga dem muligheten til et nytt liv, selv om de innrømmer at det ikke var lett å tilpasse seg. I tillegg til språkbarrieren og kulturforskjellene måtte de forholde seg til utfordringene i det lokale helsevesenet. Men den viktigste drivkraften bak flyttingen var den følelsesmessige adskillelsen fra familien.
– Vår tre år gamle sønn Ali spør stadig etter besteforeldrene sine. Han tar til og med på seg en jakke og sier at han skal besøke dem. Vi forstår at han trenger varmen og oppmerksomheten deres like mye som vi gjør, sier paret.
Evakueringsplan
«Vi trodde ikke at en fullskala krig ville bryte ut. Men det gjorde den. Krig forandrer livet på et øyeblikk, men samtidig setter den oss på prøve til det ytterste», innleder familien Bairamov sin historie med disse ordene.
I februar 2022 søkte de sikkerhet, i likhet med tusenvis av andre ukrainere. Men de forlot ikke Ukraina med en gang. Først dro Anash og sønnen hans til slektninger i Aserbajdsjan, der de ble i syv måneder.
– Det var vanskelig, men det var enda vanskeligere uten mannen min. Vi vendte tilbake til Ukraina, selv om krigen ikke var over, sier hun.
Familien begynte å tenke på en evakueringsplan. Blant de mulige landene valgte de Norge, fordi de lenge hadde drømt om å besøke dette landet.
– Jeg har alltid ønsket å se fjordene, fjellene og naturen i Norge, forklarer Nakhid.
Et nytt hjem
Familien kom til Norge i juni 2023, og i september ble de ønsket velkommen av Holmestrand kommune. Det nye livet førte med seg nye utfordringer: språkopplæring, tilpasning, integrering og jobbsøking.
– De første månedene var spesielt vanskelige. Vi brukte oversetteren på telefonen, men det hjalp ikke alltid. En dag prøvde jeg å be om en vekt for å veie meg, men Google Translate sa at jeg ville henge meg. Folks reaksjoner var sjokkerende helt til vi forklarte situasjonen, minnes Anash.
På det nye stedet fikk familien hjelp av kommunen og NAV-kuratorene.
– Kuratoren vår, Anna, var alltid der for oss. Hun forklarte oss lovene og hjalp oss med dokumentene. Men minst like viktig var støtten fra ukrainere som hadde kommet hit tidligere, forteller familien.
Nye muligheter
De mener at de raskt tilpasset seg det nye samfunnet. De viste gode resultater på språkkurs i voksenopplæringen.
– Vi snakker ukrainsk, russisk, tyrkisk, aserbajdsjansk og nå også litt norsk, smiler de.
Nakhid har erfaring som ambulansearbeider i Ukraina. Men uten tilleggskurs og godkjenning av kvalifikasjonene hans er det vanskelig å få jobb innen dette feltet i Norge. Derfor så han seg om etter nye muligheter.
Først prøvde han seg som kokk på en pizzeria i Drammen.
– Men kjøkkenet er definitivt ikke min greie. Lukten av løk er uutholdelig for meg, smiler han.
Så tok han et kurs for tungbilsjåfører og var klar for å jobbe for et postselskap eller på en søppelbil.
– Om sommeren, da alle hadde ferie, jobbet jeg som sjåførassistent på en søppelbil. Det var min første jobb som jeg fant på egen hånd. Selv om det bare var en start, ga det meg selvtillit, sier han.
Vanskeligheter med medisin
Det var imidlertid ikke alle sider ved det norske livet som var like lette å akseptere. Helsevesenet var det største problemet.
– Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor legene her ikke har noe hastverk med å skrive ut behandling hvis problemet ikke ser ut til å være kritisk, sier Nakhid og trekker på skuldrene.
Opplevelsen med konas graviditet var spesielt smertefull.
– Jeg følte meg dårlig, men legene sa at det var normalt. Det var først da blødningene begynte at jeg fikk tatt ultralyd, og det viste seg at fosteret hadde vært dødt i over en måned. Jeg gjennomgikk en forferdelig smerte, sier Anash.
Denne opplevelsen fikk paret til å bestemme seg for aldri å føde i Europa.
Etter at de flyttet til Norge, inntraff et annet vendepunkt. Under en oversvømmelse i mottaken der de bodde, falt sønnen Ali i vannet og slo hodet i gulvet. Han har nå en talevanske.
– Vi gikk til legen da barnet var under ett år gammelt. Vi fikk beskjed om å vente til sønnen vår var 7 år gammel, kanskje ville han da snakke av seg selv. Vi mener at dyrebar tid går tapt, er foreldrene overbevist om.
Til tross for dette, sier de, har gutten tilpasset seg godt til barnehagen og funnet et felles språk med sine jevnaldrende og lærere selv uten ord.
– Han forstår alt. Han kan bare ikke si noe, sier moren.
Ønsket om å være sammen
Familien bestemte seg likevel for å forlate Norge. Ifølge dem er familien fortsatt deres viktigste verdi, og ønsket om å være sammen har blitt drivkraften bak de neste endringene.
– Hvis hele familien og slekten din er i et annet land, er det veldig vanskelig å leve atskilt. Vi er vant til å være sammen, og det er viktig for oss, forklarer Nakhid.
Flytteprosessen krever detaljert planlegging: melde flytting til NAV, klargjøring av bolig for overdragelse til utleier og løse organisatoriske spørsmål. Familien planlegger å reise til Tyskland med fly.
De takker Norge og sier at de bare vil ta med seg gode minner.
– Det mest minneverdige var den vakre naturen. Dette er noe vi vil huske for alltid, sier Anash.
– Vi er veldig takknemlige for at Norge ga oss muligheten til å starte et nytt liv. Vi er takknemlige for støtten og for sjansen, legger Nakhid til.
I Tyskland skal de også starte alt fra bunnen av, men det skremmer dem ikke.
– Ja, det blir vanskeligere. Men det viktigste er at vi alle kommer til å være sammen, sier de.
Når krigen i Ukraina er over, planlegger de å vende hjem, men med en erfaring som gjør at de kan ta et nytt skritt inn i et nytt liv.
– Ukraina er hjemmet vårt. Det er der vi vokste opp, der vi har våre røtter, og ingen land kan erstatte vårt hjemland, er de overbevist om.
Tabu om kollektivt forsvar
Siden 13. januar 2025 har UDI oppdatert listen over regioner i Ukraina som anses som trygge. Det betyr at hvis du sist hadde fast bosted i en av disse regionene, er du ikke lenger berettiget til kollektiv beskyttelse i Norge. Listen over trygge regioner omfatter nå 14 regioner. Du finner mer informasjon på UDIs nettsted.
