Tekst og foto: Tove Andersson
Det er 50 år siden Odd Børretzen (født 1926 Hjelmeland, død 2012 i Tønsberg) utga sitt første album med navnet sitt i tittelen – og 20 år siden Trubaduren: 125 lune viser, men det er fremdeles Noen ganger er det all right fra 1995 «alle» husker. Men det er mange flere grunner til å huske Børretzen i 2024.
Han hadde zen i navnet, Odd Børretzen, – og han liksom oste av ro og røtter og alt det man utstråler når man lever et liv gjennom tekster og sanger. Han var vindskeiv, hadde reist på sjøen som telegrafist i yngre år og var sønn av en predikant – og predike gjorde han hele livet, men uten å moralisere.
Første gang jeg traff Odd Børretzen – var et kort møte på undergrunnsbanen, et øyeblikk som satte spor. En mann som så ut til at han hadde all tid i verden, med åpent blikk, ble helt naturlig å spørre etter riktig bane. Odd Børretzen snudde seg, tok seg tid i travelheten under jordoverflaten midt i den skrikende lyden av tog som bremset inn på stasjonen, og så deg. Men, Odd Børretzen ville også bli sett.
Livslyst
Gjennom 50 år leverte han tekster som filleristet nordmenns syn på seg selv. Han syntes kanskje generasjonene som ikke hadde opplevde krigen hadde et innadvendt blikk. Og han gjorde alt for å løfte på fliken på sin underfundige måte, en lunhet som innpakket de sylskarpe observasjonene og gav oss anledninger til å humre.
I forordet til «Helt all right – de beste tekstene i utvalg», skriver han « Kongeriket og jeg har opplevd litt av hvert, gode år og dårlige, kriser og de harde 30-åra. En hel krig opplevde vi sammen, og vi var et av de fattigste land i Europa. Vi har funnet olje sammen og blitt rike sammen, og vi ble arrogante og ganske uspiselige sammen. Brautende og et av de rikeste land, ikke bare i Europa, men i den ganske verden, og vi ble ikke mer sjarmerende av den grunn».
Hatet måker, men…
Sjømannen forlot aldri kroppen, for han likte seg ved sjøen utenfor Holmestrand hvor han skvulpet med morgenkaffen i over 60 år og skrev bøker som «Gleden ved å ha båt – praktisk og lyrisk håndbok for båtfolk», «Fra Jomfruland til Lindesnes» og «Ytre Oslofjord – og svenskekysten» og så frihet i muligheten til å kaste loss. Han var medlem av Det Kongelige Norske Båtforbund og hadde nok opplevd måkeskitt på skroget mer enn en gang. Visa «Jeg hater måker» ble av enkelte tatt litt for bokstavelig og Børretzen kom ut med «Det fins også allrighte måker» i 2002.
“Jeg har en gang erklært at jeg hater måker. Og det står jeg for. De skriker og unner ikke sin neste noe som helst. Hvis en måke får tak på et fiskehue eller en tarm eller noe annet svineri, og flyr av gårde med dette i nebbet, da kaster de andre måkene seg over henne og skal ha – skal ha, og resultatet blir at elendigheten detter i sjøen og synker, og ingen av dem får noe glede av griseriet.
Kort sagt: Måker eier ikke samfunnsånd eller kjærlighet til sin neste. Det er grunn til å hate den slags vesener. Tenker jeg. Noen ganger. Men andre ganger tenker jeg: Måker oppfører seg som måker, fordi de er måker. De er født sånn og kan ikke noe for det. Jeg tenker meg at hvis jeg en vår-dag seilte ut fjorden og oppdaget at det var noe som manglet. En lyd? En del av fjordens og verdens bilde? Og etter en tid hadde oppdaget at det var ingen måker, verken svevende over meg eller flytende på vannet. Da hadde jeg blitt forskrekket og tenkt: Hva har skjedd? Hva betyr dette? Hvor mye mer er blitt borte, som jeg ikke har oppdaget ennå?
Kort sagt: Jeg hater måker. Men: Måker er, som det meste i naturen, en del av naturen. En del av fjorden og kysten og havet og alt det jeg elsker. Derfor elsker jeg måker. Hvis du forstår hva jeg mener.” (sitat Båtliv)
Det er ikke mye klukkende lyder i tomme bokser
Satiren over norsk selvgodhet ble godt mottatt i 1968 da «Det norske folks bedrøvelige liv og historie» kom ut, men «Pensjonistsketsjene» sammen med Julius Hougen fikk kritikk og Børretzen sluttet med sketsjene på grunn av dårlig samvittighet. Kanskje en velutviklet samvittighet var noe han hadde med seg fra de strenge barne – og ungdomsårene på Bislett og Grorud, en oppvekst skildret i «Da jeg traff Jesus… med sprettert» (2000). Albumet «Noen ganger er det allright» ble kåret til tidenes hit under Spellemannprisen 2002 og er kanskje den låta han og Lars Martin Myhre er mest kjent for. I 2005 kom satiriske «Hvordan forstå og bruke en nordmann». «Degos Calypso» var en av de første kommentarene om nordmenns holdninger til innvandrere og i godt voksen alder fikk han og Lars Martin Myhre en hit med Bob Marleys «Is This Love» som er med på albumet Kelner! produsert av Lars Martin Myhre ( 2002) «En gang mente vi at alle skulle være helt like, selv om vi skjønte at folk på gølvet måtte være litt likere enn de som er litt rikere.»
Sakset fra: Fra «Anorakkene, Kelner!»
-Hvordan kan du få poesi ut av noe sånt? spør han i reklamesnutter om resirkulering av tomflasker, men konkluderer at dersom man kaster tomflaska, når den i hvert fall ikke fram til oldebarna, som noe i en genser… og når du tenker på dette oldebarnet i genser – blir det nesten poesi, avslutter han. Med rapperen Ravi er han resirkuleringens talsmann som snakker varmt om å gå inn i et kretsløp som gjør nytte for seg til evig tid.
-Skulle ønske det var meg, sier han.
– Men, det er det jo, vil vi svare.
Han skrev den vakre sangen «Murene» med Makker Lars Martin Myhre, TV-aksjonssangen skrevet på oppdrag fra Flyktningrådet, fremført med Helene Bøksle. Selv frontet han barnehjem for funksjonshemmede i Moldova med et personlig brev på YouTube med oppfordring til å støtte det norske prosjektet Ahead-Moldova.
Helt All Right
Neste gang jeg traff ham var den 12. oktober 2012, bluestonene la seg over salen som humret over tekstene samlet i boka «Helt all right» (Juritzen forlag), den ferske boka skulle utgis noen uker senere med Børretzens egne illustrasjoner.
Akkompagnert av Thomas Dahl jr. (gitar) og Ole Marius Sandberg (bass) sparket han mot myndigheter og trangsynthet, litt stiv og støl, men fylt av selvironi og livsglede.
Som mange ble jeg fascinert av den underlige mannen med zen i etternavnet og underlig i fornavnet (eng. odd). Publikum fikk høre den fantastiske teksten «Mørkeredd» og Børretzens sylskarpe versjon av «Snehvit og de syv dverger» og satt ytterst på stolen med stokken, stemmen, blikket og hadde denne tilstedeværelsen som beskrives i zen, der publikum blir tvunget til å trekke pusten helt ned og bare være – sammen med ordas tyngde en stund.
– Det ble noe rot midt inni, sier Odd Børretzen etter showet.
Jeg tar et bilde, sier jeg tror jeg skal ta et til – og skøyeren i ham sperrer opp øynene.
– Det var det ingen som merket, svarte jeg, vel vitende om at de fleste ville betalt for å høre Børretzen rote, for ingen 85-åringer roter like elegant som Odd Børretzen.
«Menneskene er aldri lykkeligere eller vakrere enn når de er forelsket, og glemmer seg selv.»
Odd
FAKTA
Odd Lunde Børretzen. ( 21.november 1926 – 3.noveember 2012) født i Hjelmeland, Rogaland
Mottok en rekke priser og utmerkelser. Blant dem 6 Spellemannpriser for sitt bidrag til musikklivet og Humanistprisen fra Human-Etisk Forbund.
Debuterte som forfatter i 1959 med barneboken «Byen som laget brannbil» og som musikkartist i 1974 med Jan Bergers Orkester og musikkalbumet «Odd Børretzen».
