IMG_9741
Anne og Kirsten har funnet tonen. De traff hverandre gjennom demenskoret og har mange gode samtaler. 

Forglemmegei – Demenskoret i Horten

Tekst og foto: Merete Sillesen

De fleste kommer i god tid. Sangerne forteller om glede og sosialt samvær på onsdager. De øvrige hverdagene er mange alene.

– Det å få delta i dette koret, har gitt meg livet tilbake. Jeg har vært enke i 32 år, og venner og omgangskrets er borte. Derfor har jeg ingen å snakke med i ukedagene, sier Anne Skatvedt (97).

– I helgene er jeg sammen med familien, men jeg vil ikke forstyrre dem midt i uka – selv om de sier jeg bare kan ringe.

Anne forteller at hun har fått seg en bestevenninne i koret. De er ikke sammen ellers, men onsdagene sitter de ved siden av hverandre både når de synger og når de drikker kaffe og spiser vafler etterpå.

Kirsten kjører selv hjem med scooteren sin, mens Anne blir hentet av sønnen sin. Venninnene gleder seg allerede til neste gang de skal treffes.

– Det er mange hyggelige mennesker her, og Anne og jeg har virkelig funnet tonen, bekrefter Kirsten Stavnskær Madsen (76).

Hun er opprinnelig lærer fra Danmark og flyttet til Norge i 1986. Både Anne og Kirsten har barn i Horten. Anne bruker rullator og blir kjørt og hentet av sønnen. Kirsten kjører selv scooter til og fra øvelsene.

– En mann som også er med i koret, bor i samme blokk som meg. Det hender at han kommer innom, og da synger vi sammen, sier Kirsten.

– Koret og øvelsene er veldig viktige for meg, og jeg gjør aldri andre avtaler på onsdager.

Rettere i kroppen og smiler mer

Når Marianne Søraa setter tonen på pianoet, følger koret henne på en imponerende måte. Her er det virkelig mange glade sangfugler.

BY Horten & Holmestrands journalist får være til stede under sangøvelsen på Kulturskolen en formiddag i oktober. Frivillige er for lengst i gang med vaffelsteking og kaffekoking. Alt skal være klart til pårørende som vil sitte her mens deres kjære synger i et annet rom.

Pårørende får ikke være til stede under øvelsen, men er velkomne til å snakke med demenskoordinator Merete Dalsrud og andre pårørende.

Før klokka er 11 sitter ti sangere i en halvsirkel i musikkrommet, Marianne Søraa sitter klar ved pianoet. Dirigent og sanger Thomas Ruud kommer susende inn og hilser alle med muntre ord og strålende smil.

For meg oppleves den neste timen som å være på konsert.

Thomas loser deltakerne gjennom alt fra oppvarming av stemmen og et repertoar av kjente sanger. Noen synger også solo. Til slutt er det avskjedssang og nedvarming.

Under kyndig veiledning stemmer koret i, og det lyder imponerende flott. Sanger som “Syng og vær glad”, “Optimist” og “La det swinge” framføres med tydelig glede. Noen tramper takten, andre gynger med til rytmene. Alle har sangbøker med stor tekst, og de synger så vel på norsk, nynorsk som engelsk.

Musikkterapeut og diakon er også faste deltakere, som både synger og hjelper til der det trengs.

– Vi ser stor forskjell på koristene når de kommer til øvelse og når de avslutter øvelsen, sier demenskoordinator Merete.

Thomas veileder koret på en engasjerende måte. Han inkluderer alle.

– De kan være tunge og trette i kroppen når de kommer. Noen ser slitne ut. De kan egentlig oppleves som at de ikke orker.

Når de avslutter, er de rakere i kroppen. De smiler og er mer med.

– Det å ha noe fast å gå til og gjøre en hyggelig aktivitet sammen med andre, er med på å gi tilværelsen mening.

Ønsker nye medlemmer velkommen

Demenskoordinatoren forteller at Forglemmegei hadde sine første øvelser i mai i fjor. Fem av deltakerne har vært med helt fra starten. Anne og Kirsten er blant dem.

Ingen krav stilles til sangstemme, erfaring eller notekunnskap. Det holder å være hjemmeboende og huske dårlig. I tillegg må deltakerne ha mulighet til å komme seg til øvelsene selv.

De fleste har diagnosen demens og mange blir fulgt til øvingene.

Både Anne og Kirsten har spilt piano og kan noter. Anne sang også i kor i sine yngre dager.

– Jeg har alltid likt håndarbeid og synes det er hyggelig at mitt broderi av blomsten forglemmegei er blitt buttons til alle i koret. Jeg begynte forresten å trene på da jeg var 78 år. Men jeg var ikke flink til å trene stemmebåndet, så det var ganske rustent før jeg begynte her, sier Anne og smiler.

– Jeg ringte og spurte om jeg kunne få være med likevel og ble ønsket hjertelig velkommen. Koret har gitt meg gleden tilbake i livet, og disse onsdagsøvingene lever jeg på resten av uka.

Demenskoordinator Merete sier at de har plass til flere i koret. Det er bare å ta kontakt.

Skal synge offentlig

Anledning til å høre koret kommer under Kiwanis festkonsert med Marinemusikken 8. november. Dessuten skal de synge med Hanne Krogh i Tønsberg domkirke 11. desember.

Dirigent Thomas informerer om høstferie og derfor ingen øvelse neste uke. Et sukk går gjennom sangerne, som har benket seg rundt kaffebordet der praten går livlig.

– Det har jo nettopp vært sommerferie, sier en.

– Vi må øve mye før vi skal opptre, mener en annen.

Sangerne trives best med faste rutiner. De blir beroliget med at etter høstferien er det ingen ferie før til jul.

– Jeg gleder meg alltid til øvelsene på onsdager, og det er ekstra kjekt fordi jeg får snakke med Anne, sier Kirsten med et stort smil.

– Vi er heldige som har fått dette flotte tilbudet.

Kaffe og vafler er fast takst etter øvelse. Her koser sangere, pårørende, ansatte og frivillige seg sammen.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *