Tekst og foto: Kristine Ganz-Fjellvang
Klokken er 10 en solfylt og varm lørdag i september. Vi er klare for en tur med litt ekstra innhold. Ingen andre biler står parkert ved første tee, rett bak Holtanhallen. Vi ser ut til å ha banen helt for oss selv.
I alle fall enn så lenge. Litt slurving og fomling i kratt og den liflige ringende lyden av disc som treffer kjetting, brer seg over området.
Vi spiller discgolf.
Den høyst aktive og sosiale aktiviteten har eksistert en god stund. Men først de siste 5-7 årene har det økt i popularitet i Norge. Stadig flere baner dukker opp sammen med egne discgolfklubber og mer eller mindre formelle spillegrupper.
Discgolf er nå ansett som en seriøs idrett med kvalifiseringer og konkurranser på regionalt og nasjonalt nivå.
Trenger ikke medlemskap
De aller fleste discgolfbaner er åpne for alle som ønsker å spille. Banene ligger i turområder, gjerne tilknyttet skoler eller andre idrettsanlegg. De er lett tilgjengelige og har svært lavterskel.
Det eneste man trenger er frisbee-er, men du får fint tak i et nybegynnersett til en billig penge. De fleste utlånssentraler låner også ut discer nå.
Denn friluftsaktiviteten passer for alle. Om du har spilt lenge, bare litt eller det er første gang, har man glede av discgolf fra første kast. Nesten uansett alder.
Behagelig område
Mens vi vandrer av gårde på vår lille økt oppover Braarundåsen, møter vi en kar som hilser på sola og gjennomfører morgenens yogaøkt i parken. Han står midt i en sirkel, omringet det gamle Braarudåsen kanonbatteri.
Grunnen han står på er dekket av mykt gress. Et par trær bidrar til luft og skygge. Roser vokser oppetter de gamle kanonene. Den eldre herren strekker seg, rekker hendene i været og nyter varmen som treffer ansiktet.
Det er en behagelig ro her som på mange måter overrasker litt. Området banen er bygget i, er ikke stort og ligger mellom større boligområder. Når du har gått hele ruta, på kryss og tvers i området, har du ikke gått lengre enn 1,6 km.
Likevel er vi fjernt fra den naturlige bystøyen og den travle hverdag.
En naturlig disc-henter
Hunden vår, som selvfølgelig er med, tar en kjapp titt og følger eierens bevegelser. Så lokker spennende dufter ham videre. Med langlinen flagrende etter seg, er han ivrig etter å jakte på neste disc som skal sveve gjennom luften. Forhåpentligvis mot tilsiktet mål.
Hundens egendefinerte og nyttige jobb er å finne discene og markere hvor de lander. En jobb han tar på aller største alvor.
Det vi kanskje ikke tenker så mye på, der vi durer i vei, er hvor mye arbeid som ligger bak etableringen av en slik discgolfbane. Så vel planlegging, søking på tillatelser som støtte, bygging og rydding må til.
Vi ser jo hvor forseggjort tee-padene er. Det er blitt ryddet trær, satt opp skilt, hindere og informasjon. Men synker det inn?
Vi nyter vår fridag i sensommer-sol. Det er resultatet av iherdig, frivillig innsats og utallige timer lagt ned av dedikerte og engasjerte mennesker.
Holtan Discgolfpark er satt opp på dugnad av Horten Discgolfklubb i samarbeid med Horten kommune. Materiellet er finansiert gjennom søkbare midler og pengegaver fra lokale sponsorer.
Ikke særlig god
Jeg har mye godt å si om discgolf, og jeg sier det fra en amatørs perspektiv. Jeg er nærmere 50 enn 40 år, helt åpenbart mer glad i mat enn jeg burde være. En livsnyter.
Jeg har spilt discgolf i over tre år nå, men så sporadisk at jeg på ingen måte er særlig god. Uansett hvordan jeg gjør det på en runde, vinner jeg hver gang.
Noe gikk dritt, andre ting fikk jeg plutselig til litt bedre. Jeg kan bruke app og telle poeng, men stort sett gidder jeg ikke. Jeg er ikke der for å konkurrere. Jeg har det gøy, er ute og beveger meg i flott natur.
Han jeg er med, derimot, har et greit markert konkurranseinstinkt. Han har spilt en del lengre og mer enn meg og er veldig mye flinkere. Vi koser oss likevel på tur sammen.
En siste ting jeg setter litt ekstra pris på med discgolf, er miljøet. Jeg opplever det som spesielt åpent og inkluderende. Som når jeg på en runde møter guttegjengen på rundt 16 til 18 år, gir de gladelig den gamle kjerringa tips. Ikke bare hjelper de meg med å finne discen jeg har kastet bort under en busk, langt utenfor løypen, men de oppmuntrer og skryter av stil.
Det er noe vakkert i det hele. Det gjør meg ekstra glad.
Bra med baner
Vi er heldig som bor nord i Vestfold, også når det gjelder discgolf. Vi har mange flotte baner innenfor tre mils radius. Baner fins på Lersbrygga i Sande i nord, til Hestehagen i Tønsberg i sør. Noen er bra for amatører, andre er bedre og for dem som liker større utfordringer.
Noen har få hull, andre har 18 eller flere. Hver eneste en byr på natur, ro, utfordringer, mestring, sosiale samlingspunkt, latter, idrettsglede og trening.
Banene er alltid åpne. Du trenger ikke medlemskap eller å være spesielt flink. Du må bare ville prøve.
Hver bane er det synlige resultatet av ildsjelers krefter og innsats til glede for andre. Det fortjener en stor takk og applaus.
