Da Bob Marley fylte Horten med varme

Tekst: Bendik Berntsen

“Oh, when the rain fall, fall, fall, fall now” ble sunget for full hals til reggeabeaten over anlegget da Bob Marley headlinet Hortensfestivalen 2. juli 1978. Regnet høljet ned, men i den livlige mølja steg stemningen over skyene.

Kvelden før kvelden kunne det meldes om store mengder folk og fester likeså.

“Festivaldeltakerne er gjerne litt spesielle typer”, skrev lokalavisen den gang.

Rødt, hvitt og blått var malt om til rødt, grønt og gult – Etiopiaflaggets farger. Religionen som Bob Marley var frontfigur i, ble kalt Rastafari og så nemlig på Etiopia som “det forgjette land” for alle av afrikansk herkomst. Bevegelsen så også på cannabis som noe hellig, og veiene ble preget deretter.

Hortens gatehjørner var nå fylt av hippier. Barbeinte jenter og dansende dreadlocks tok over den lille søvnige byen. Ved Dypvannskaia lå to losseklare stålbåter fra Kingston, Jamaica. Og nedslitte Lystlunden var blitt verdens reggeamekka.

I hvert fall den ene dagen. Og det var alt som betydde noe.

Bob Marley & The Wailers var ute med Kaya-albumet, som raskt toppet listene globalt. Spesielt singelen “Is This Love” var stor. Nå hadde de tatt farvel med danske Roskilde for å helbrede Horten med magiske rytmer.

Og til motsetning fra første gang Paul McCartney var i Norge, kom gruppen inn i landet med den grønne, ulovlige planten.

Da de ankom, hadde gruppen også med et helt spesifikt ønske: Jamaicansk honning. Og arrangøren av Hortensfestivalen skuffet ikke. Så langt var Horten eneste på turnéen som faktisk hadde klart å få tak i dette via en sjappe i Oxford i London. For å toppe det hele, satte arrangøren også fram to norske honningkrukker. Begge var tomme da jamaicanerne dro.

Over ti tusen klissblaute

Otis Redding i 1967. Led Zeppelin i 1968. Tom Waits i 1977. Pearl Jam i 1992. Eminem i 1999. Alle i Oslo. Men Bob Marley i Horten 1978 var noe helt spesielt. Nesten som en norsk Woodstock 1969…

“2. juli 1978. En dag ikke helt som alle andre. Bob Marley er i Horten. Bob Marley and the Wailers,” lød det fra Alf Henriksen som introduserte flagget på festivalkakens topp.

Gruppen var lidenskapelige opptatt av fotball. Dem som kjente Bob best, så på ham som fotballspiller først, dernest frontfigur i verdens mest populære band. På Lystlundens fotballanlegg så det ut som han var hjemme blant lange, hvite strender og høye palmer.

I en lyseblå dongeribukse med solid sleng, sambadanset han seg fram og tilbake. Gitaren hang mest og slang på ryggen. Joggende til rytmen, var det mulig å få et glimt av fotballspilleren Bob. Andre ganger sto han støtt plantet på scenen med knyttneven i været og skuet opp mot den regnfylte himmelen. Men rastaflettene strekte seg stort sett mot bakken.

Naturen hadde prøvde å drukne festivalen, men reggeakongens konsert fikk publikum til å sveve.

Avslutning bar særpreg. Jamaicanerne lot seg ikke rive med av konferansierene Trond Viggo Torgersen og Jon Skolmens siste ord om kun la seg beruse av musikken. Flere enn 10.000 klissblaute tilreisende reiste seg for å lage mest mulig lyd. De ville ha et ekstranummer i det brutale regnværet.

Det fikk de selvsagt. Og slik fortsatte reggearytmene inn i de små timer.

Festivalmareritt for politiet

Mange hadde nok belaget seg på en natt under åpen himmel. Men himmelen åpnet seg litt i meste laget. Etter hvert måtte flere ty til politistasjonens tak.

Stjålne biler, mopeder og båter. Knuste vinduer og annet hærverk. Bråk, innbrudd, stjålet musikkutstyr, fylleslagsmål, fyllekjøring, knivstikking.

Ja, det var bare noen av stikkordene fra politinatten den gang.

I fars store fotspor

Bob Marley hadde elleve barn. Flere har fortsatt der han slapp. Fire av dem ble populære musikere og videreformidler nå hans budskap. En av dem er Ziggy Marley, som er blitt kjent verden over.

Robert Nesta Marley – Bobs egentlige navn – døde i 1981. Det samme året “døde” også Hortensfestivalen. Marley tapte kampen etter åtte måneder mot kreftsykdommen. 11. mai sovnet han stille inn, bare 36 år gammel.

Bob Marleys siste ord var til Ziggy: “På din vei opp – ta meg med. På din vei ned – ikke vær mitt anker”.