Tekst: Ingar Thon
I nattens mulm og mørke hørte tollerne motorduren fra en båt som kom tøffende. Toller Henrik Asbjørnsen og kollegene tok opp smuglerjakten, men det endte i tragedie. Det norske alkoholforbudet hadde krevd menneskeliv.
Henrik Asbjørnsen hadde vært sjømann det meste av livet. For fem år siden hadde han gått inn i tollvesenet, mye for å slippe de lange sjøreisene borte fra familien. Asbjørnsen bodde på Greåker, var gift og hadde en datter på ni og en gutt på fire år.
Nå var han på tokt med tollvesenets motorbåt, “Rappen”. De var på smuglerjakt.
Natt til søndag 9. oktober 1921 lå “Rappen” ved Bolærne. Mannskapet hørte en motorbåt som putret seg gjennom mørket. Tollerne ante at ingen med ærlige hensikter var ute på denne tiden. De satte etter lyden.
Snart fikk mannskapet se en stor, hvit motorsnekke med to mann om bord. Den var tungt lastet.
“Rappen” satte kursen mot smuglerne, som svarte med å øke farten. For å riste av seg forfølgerne, kjørte de i sikk-sakk. Likevel halte tollerne stadig innpå. Etter en halvtimes jakt var de nærme nok til å borde smuglerbåten.
Døde på post
Asbjørnsen stilte seg i baugen med båtshaken klar. Da smalt et skudd. Tobarnsfaren sank sammen i en blodpøl på dekket. Han var truffet av en hagleladning i underlivet og låret. I all hast satte “Rappen” kursen mot Horten. Den hvite snekken forsvant i mørket.
Fra Horten varslet tollerne politiet i Moss. De sendte ut både båter og fotpatruljer dersom smuglerne skulle forsøkte å landstige på kysten. Til ingen nytte. Desperadoene var sporløst forsvunnet.
Moss avis meldte først at alt etter forholdende sto bra til med Asbjørnsen. Han hadde til og med en kommentar til hendelsen:
“Det er fælt at folk vil gjøre seg til mordere for å redde en spritladning.”
Men morgenen 11. oktober kom den dystre nyheten: Tolloppsynsmann Asbjørnsen var død av skuddsåret. Ennå fantes intet spor etter ugjerningsmennene i smuglersnekken.
Et menneskeliv var gått tapt som følge av det norske alkoholforbudet.
I smuglerland
I 1919 hadde Norge innført forbud mot sprit og hetvin. Målet var å få bukt med de stadig større alkoholproblemene, særlig blant arbeidere og fattige.
Det gikk ikke helt som politikerne håpet. Brennevinstørsten var like stor. Men nå ble den i stedet slukket med hjemmebrent. Leger skrev også ut tusenvis av resepter på legebrennevin. Stadig oftere ble sprit smuglet til landet.
I stedet for en seier for folkehelsa, ble brennevinsforbudet en gullgruve for kriminelle.
Spriten kom ofte fra Tyskland. Der var brennevin både lovlig og billig. De tyske spritsmuglerene seilte så nær grensen for norsk territorialfarvann som mulig. Særlig populært var Grisebåene omkring halvannen mil fra Hvaler i Østfold. Her la de tyske spritbåtene seg og ventet på å overlevere varer.
Snart ankom de norske brennvinssmuglerne. Noen fra nærliggende områder som Halden, Fredrikstad eller Nøtterøy. De kom i prammer og småbåter. Andre fra Oslo-området i lastebåter eller racerbåter, ofte med skjulte lasterom for brennvinslasten.
Våpenkappløp i Oslofjorden
Etter drapet på Asbjørnsen ble det rene våpenkappløpet i Oslofjorden. Smuglerbåtene ble større og raskere. Smuglerjegerne svarte med stadig mer slagkraftige fartøyer.
Ett av dem var torpedokrysseren “Teist”. Den var bestykket med torpedoer og en 37 millimeter hurtigskytende kanon. Toppfarten var på 25 knop – eller nærmere 50 kilometer i timen. “Teist” kunne hamle opp med selv de største smuglerbåtene.
Natt til 17. mai 1923 lå “Teist” på vakt ved Bastøy. Tollerne hadde fått melding om at motorraceren “Alliance” hadde seilt fra Strømstad med 13.400 liter sprit ombord. Målet var Kristiania, som den norske hovedstaden skulle hete i ett år til. Etter planen skulle “Alliance” seile fra Strømstad dagen før. Akkurat i tide til å forsyne festglade nordmenn på nasjonaldagen.
Slaget ved Jeløya
De neste par dagene var det var tett tåke i Oslofjorden. “Teist” så ikke snurten av smuglerbåten. Men så – på pinseaften 19. mai – fikk mannskapet på “Teist” øye på “Alliance”, som kom imot dem. Men den var på vei ut av Oslofjorden. I tåken hadde det lyktes smuglerne å slippe forbi “Teist”. Tollerne aktet ikke la det skje igjen.
Som oftest manøvrerte smuglerne i sikk-sakk for riste av seg tollerne. Etter en lang jakt på kryss og tvers over Oslofjorden, ble smuglerne trengt opp i et hjørne ved Gullholmen utenfor Jeløya.
Først signalerte “Teist” med dampfløyten. Ingen reaksjon. Deretter avfyrte tollerne et skremmeskudd. “Alliance” overga seg fortsatt ikke. Da begynte “Teist” å skyte med skarpt. De to første skuddene gikk over, men det tredje traff.
Smuglerne forsto at slaget var tapt.
Da tollerne bordet “Alliance”, oppdaget de at spritlasten var borte. Derimot fant tollerne mer enn nok bevismateriale. Store bunker med 1000-lapper, et spesialkart over Oslofjorden, dokumenter på tysk og mengder av revolverammunisjon. Selve våpnene var forsvunnet. Trolig hadde smuglerne kastet dem over bord da de innså nederlaget.
Slutten på tørken
Men skuddvekslinger og drap alene fikk ikke slutt på alkoholforbudet. Norsk handelspolitikk var i enda større grad medvirkende.
En av Norges viktigste eksportartikler var klippfisk. Mesteparten gikk til Spania, Portugal og Frankrike. Til gjengjeld måtte Norge kjøpe cognac, sherry og portvin av disse landene.
Nå hopet det seg opp lagre med mange hundre tusen liter hetvin og brennevin. Alkoholen kunne ikke selges, og staten tapte store penger.
Forbudet førte dessuten til økt kriminalitet og slo skjevt ut. Folk med penger drakk like mye som før, men nå av dyre smuglervarer. 18. oktober 1926 ble det holdt folkeavstemning om alkoholforbudet. Dagen etter kunne Fredrikshalds Avis gledesstrålende melde:
“Forbudet er nedstemt. Vi kan atter få en dram i Norge.”
