Tekst og foto: Merete Sillesen
Det er gøy, spennende, sosialt, og det passer for alle. Hver torsdag og lørdag møtes medlemmer i alderen 30-92 år på banene utenfor hotellet.
– Jeg er opptatt av å holde meg sånn noenlunde i form både i kroppen og toppen, sier Bjarne Jespersen (92) med et stort smil.
– Vi er flere som har vært med helt fra starten i 2007, men jeg er den eldste. Jeg danser også internasjonal folkedans og trimmer tre dager i uka. Det er blitt enda viktigere for meg å ha noe å gå til etter at jeg mista kona mi for et år siden og huset mitt brant ned et halvt år senere.
Dekker mange behov
Til tross for de store tapene han har lidd, er ikke Bjarne den som setter seg ned og depper.
Han er heller ikke den eneste som snakker om det hyggelige miljøet i Åsgårdstrand Petanqueklubb. 92-åringen forteller at han ramla hjemme for noen dager siden, men bortsett fra en gul og blå skinke, er han like hel. Og treffene i petanqueklubben vil han i hvert fall ikke gå glipp av. Han snakker om smidighet, nøyaktighet og taktikk, men like mye om vennskap, omtanke og den gode praten.
Det hilses muntert i alle retninger og humoren sitter løst, galgenhumoren også. I tillegg til trim og sosialt samvær, får spillerne masse frisk luft – i all slags vær og hele året.
BY Horten & Holmestrands journalist møter ti av medlemmene en regntung lørdagsettermiddag i oktober.
– Den 22. oktober har vi 17-årsjubileum, sier Jan Henrik Nymoen (80).
Han var initiativtaker til klubben og forteller at det var litt tilfeldig at den ble stiftet akkurat i oktober 2007.
– Vi oppdaget at Havnevesenet hadde anlagt en perfekt, liten grusbane mellom båthavna og hotellet, og denne kunne vi bruke, sier Jan Henrik.
Veteranen forteller klubben hadde 32 medlemmer det første året de spilte, men mange ga seg da det ikke var plass til så mange spillere samtidig.
Etter flere år lagde klubben en bane til. Nå er den tredje banen under arbeid.
De ble en fin gjeng i klubben, både kvinner og menn, og Jan Henrik var styreleder i mange år. Per i dag er de 22 medlemmer, hvorav fem er kvinner.
80-åringen har alltid vært en aktiv mann. Jan Henrik lot seg ikke stoppe av at han måtte amputere det ene benet over kneet etter kreftsykdom i 1979. I hele 25 år var han leder av barneleikaringen og svingte seg både i reinlender, vals og polka – med amputert ben.
– Jeg kan ikke løpe og er nå avhengig av hjelpemidler for å gå, så petanque er midt i blinken for meg, sier Jan Henrik og smiler fornøyd.
Han forteller at de pleier å arrangere klubbmesterskap hvert år. Han har også deltatt i andre konkurranser rundt om på Østlandet.
Viser omsorg for hverandre
Medlemmene forklarer ivrig at poenget med petanque er noe av det samme som å kaste på stikka. Først kastes en liten, farget kule, kalt grisen. Spillerne bruker metallkuler, og det gjelder å få kula til å stoppe nærmest grisen. De har et eget poengsystem, og det laget som først får 13 poeng, vinner.
Vanligvis spiller de tre runder hver gang de møtes. Litt avhengig av hvor mange som møter opp, er det to eller tre spillere på hvert lag.
– Konkurranseinstinktet er sterkt, og det blir mye huiing og skriking, sier nestleder Bente Bergstad (67) og ler.
Hun flyttet fra Sandefjord til Horten for seks år siden. Da hun ble pensjonist, mente tvillingbroren at hun burde bli med i pentanque-klubben. Og her har Bente følt seg hjemme fra første stund. Hun har også invitert folk som har stått på sidelinjen, og flere har blitt bitt av basillen.
– Mine to brødre spiller, og nå har jeg lurt med meg mannen min også. Dette er en aktivitet vi alle trives med. Jeg blir alltid glad og får energi av å være her, sier Bente.
Nestlederen forteller at en fisker, som lå med båt ved en av småøyene utenfor Åsgårdstrand, mente hun huiet så høyt at hun skremte fisken.
I sommerhalvåret stopper turistene opp og lurer på hva i all verden denne muntre gjengen driver med.
– Samholdet er gull verdt. Noen har utfordringer, og det er en selvfølge å hjelpe hverandre. Er det vanskelig å bøye seg og plukke opp kuler, bruker mange magnet på en stang. Eller vi som kan bøyer oss og henter kulene, sier Bente.
– Her er det mye av både humor og galgenhumor. Vi er løsningsorienterte og ønsker det beste for hverandre.
Hun ler og innrømmer at ingen er spesielt glade i å tape. Hvis spillerne ikke blir enige om hvilken kule som ligger nærmest grisen på øyemål, kveler målebåndet med millimeter-nøyaktighet enhver diskusjon. Så krangler blir det aldri.
De to banene på 15×5 meter med hardpakket grus, krever ikke mye vedlikehold. Om vinteren er det alltid noen som frivillig møter tidligere og fjerner snøen. Er det is på banene, spiller de på det også, gjerne med piggsko.
– Da sliter jeg litt, humrer Jan Henrik og løfter en krykke.
– Stort sett er det fine forhold, og jeg ser alltid fram til å treffe og spille med denne herlige gjengen.
